Det er gått 1 år siden jeg landet med familien i Palo Alto, California. Vi ankom en nedstengt by med tomme gater og øde parker. Det var underlig å komme til et nytt land og møte så lite mennesker som vi gjorde i starten. Det ga rom for mye stillhet og refleksjon – og underveis ble det noen perioder hvor ensomheten ble en uønsket følgesvenn litt for lenge. Men på en annen side så ble det også lettere å se seg selv når mye av den ytre støyen ble borte.
Stillhet gir rom for fordypning og utforsking av eget indre landskap. Både de sidene som er ok å legge merke til men også de vi helst ikke har så behov for å tydeligjøre. Det siste gjør at stillheten kan være utfordrende og til tider ubehagelig trykkende og det kan være fristende å bevege seg bort fra det stille i frykt for hva man kan oppdage.
Meditasjon er et av mine viktigste verktøy for å kunne ruste meg til perioder med endring, stress eller det jeg opplever som utfordrende situasjoner. Ikke fordi tankene nødvendigvis faller til ro og jeg kan fylle mitt indre med et velbehag men fordi meditasjon gir meg mulighet til å trene opp evnen til å observere og legge merke til hva som skjer i meg ved gitte situasjoner. På denne måten blir jeg bedre forberedt til å håndtere emosjoner som oppstår og betrakte disse som forbigående hendelser som ikke definerer meg og mitt aller innerste.
Meditasjon gir meg også større tilgang til nuet og tilstedeværelsen. Med trening over tid virker nåtid ikke så fjernt lenger eller tilstedeværelsen så flyktig. Det åpnes opp for en større grad av magi i hverdagen når alle detaljene blir tydeligere og det hverdagslige blir mer 3-dimensjonalt og ikke så flatt.
I løpet av dette året har jeg meditert mye i en park ikke så langt unna der vi bor. I denne parken har jeg stort sett sittet på den samme benken hver gang. Men her forleden dag fikk jeg det for meg å meditere på stammen av et gammelt tre. Det ble begynnelsen på en stille dialog mellom treet og meg.
Samtalen handlet om å lytte. Og hvordan og hvem jeg lytter til. Under denne stille utvekslingen ble det tydeligere for meg at jeg trenger mer tid alene enn jeg har vært klar over – både for å samle meg og komme på plass i meg selv. Jeg dras fort i mange retninger og kan lett miste fokus – på både veien, formålet og hvilken retning jeg har. Jeg kan fort blande kortene for hva som er meg og hva som er ytre påvirkning.
Jeg oppdaget også hvor viktig det er å utfordre egne grenser og ikke la trygge rutiner ta for mye plass. Det er viktig med nye impulser for å utfordre lytte-evnen. Blir alt en vane er det mye jeg ikke lenger ser eller legger merke til. Jeg bare flyter med.
Nå syns du kanskje jeg er blitt helt kokko men jeg hadde faktisk en samtale med dette treet. Ikke bare en gang men opptil flere. Det å lukke øynene og ta i bruk andre sanser enn det visuelle åpenbarte mange nye aspekter rundt det å møte elementer i naturen og hvordan det kan gi svar på mange spørsmål en har på livets vei. Ved å skjerpe sansene legger man bedre merke til de små detaljene som kan føre dialogen i nye retninger. Om det er en samtale med deg selv, et tre eller en blomst.
Jeg ville så gjerne dele dette og forhåpentligvis inspirere deg til å la deg omslutte av naturen og ta deg tid til en stille dialog. For å lytte og bli lyttet til. Kanskje løsner noe i deg? Kanskje oppdager du noe nytt? Noe du har glemt eller har mistet?
Det skader i alle fall ikke – det å lytte. Kanskje får du svar på spørsmål du har.