Det er stille. Huset er tomt og jeg sitter i sofaen. Kjenner kontakten mellom fotsålene og gulvet. Som et feste som holder meg trygt forankret når bølgene kommer.
Jeg lukker øynene og trekker pusten. Dypt.
Så slipper jeg luften ut. Kjenner på alt det jeg ikke trenger. Lar det slippe taket og fordampe i utpusten. Jeg gir slipp på fortid og fremtid. Beveger meg nærmere nåtid.
Kjenner pustens bevegelse som en vennlig bølge . Inn og ut. Opp og ned.
Jeg vandrer bak tankene til et rom uten vegger. Lar pustens bølge løfte meg ned og opp – i ulik takt. Møter det som kommer og lar meg drive med.
Jeg går videre inn i dypets mørke og blir borte i mitt eget nærvær. Lenge.
Etter en stund vender jeg tilbake til lyset. Til pusten. Til kroppen.
Jeg beveger fingre og tær. Kjenner på hvor mye jeg rommer. Gnir meg med lette trykk i ansiktet og åpner øynene varsomt.
God morgen verden – jeg er her. Jeg er klar.