De siste ukene har jeg reflektert mye over alt det vakre naturen viser meg og idag forsto jeg hvorfor det har beveget meg så mye.
I alt vi møter speiles et aspekt av oss selv. Om vi oppfatter det som vakkert eller ikke, om det gjør oss sint eller glad eller om det skuffer oss og gjør oss sorgfulle. Går vi bak følelsene som oppstår i et møte – med mennesker, dyr eller naturen, ligger det mye kunnskap om oss selv som menneske og det som gjør deg og meg unike for hverandre.
Møtet med Jorden er ikke noe unntak. Planeten vi bor på er vakker og sårbar. Og den er sterk og kraftfull. Andre dager er den grå og kald, mørk og dyster. Den kan storme og herje og gi utslipp for sin vrede. Den gir oss kulde og hete, regn og sol. Uansett tilstand så løper alt ut av samme Moder Jord og planeten trenger alle sine fasetter for å stå i sin kraft og overleve. Akkurat som deg og meg. Sol og latter gir mulighet for glede og varme, tårer og regn gir mulighet for vekst og næring, og sinne og stormfulle kast gir rom for endring og rensing. For å skape flyt i hverdagen og hente frem kraften vår må vi anerkjenne alle sider av oss selv. Også de som gjør oss sårbare. Det er helheten som skaper det vakre og unike. Og det er da vi finner essensen i hvem vi er og hvor vi finner vår styrke til å overleve.
Så jeg vil gi en hyllest til Moder Jord som lærer meg så mye og som viser meg hvordan jeg kan møte omverden med styrke og kraft. Jeg vil takke for at vi får være unike og at ingen er akkurat som deg eller meg. Det gjør verden rik og inspirerende. Det gjør meg dyrebar og viktig. For meg selv og for andre. Like viktig og unik som du er for deg og for meg. Og det unike vil jeg ta vare på, elske og verdsette.
Takk kjære planet – for at du viser meg at også sårbarhet gir meg et ansikt og gjør meg til den jeg er.
Comments