Alexander – filosof og tilstedeværelseskonsulent
Min kollega Louise og jeg skal ha kurs i høst som handler om tilstedeværelse. Og idag gjorde jeg meg en refleksjon om hvor rart det er at når du er midt oppe i noe så har du følelsen av å hele tiden møte på “ting” i hverdagen som omhandler akkurat det du er oppe i.
Sånn har det vært for meg nå. Jeg blir hele tiden testet på min tilstedeværelse og hvor jeg er på “tidsaksen” min – fortid, nåtid eller fremtid. Og i livet mitt har jeg vært mye på ytterkantene. På alt jeg har gjort som jeg skal gjøre annerledes neste gang og på alt som kommer og som skal gjøre alt bra. Jeg har vært lite i midten på aksen min – der jeg faktisk burde være. I nåtid. Jeg har ikke turt å slippe det som holder meg i fortid og fremtid. Jeg har ikke turt å slippe for hva skjer da med planlegging, struktur og orden? Og lykke – for den fortsetter vel bare hvis jeg planlegger nok i fremtiden?
Heldigvis har jeg erfart at det ikke er sånn for meg lenger. Og det har gått bra å slippe tøylene.
Sønnen min Alexander er 6 år – snart 7 – og er veldig opptatt av denne tidsaksen. Fortid synes han ikke er så spennende så det slipper han lett men nåtid og fremtid har han vært veldig opptatt av å fortelle om til både meg og pappa Kristian. En dag vi satt i bilen på vei til fotball (og dette var i vår da jeg var midt i forberedelser til et foredrag om tilstedeværelse!) sier Alexander: Pappa – vet du at vi kan reise inn i fremtiden? Nei, sier pappa – hvordan er det? Alexander svarer: Jo – vet du hvor fremtids-jeg´et mitt er nå? – det er på fotball! Og vet du hvor nåtids-jeg´et mitt er? Ved siden av deg!
Og det var ikke tvil om hvor det kjentes best ut å være akkurat da! Alexander var bare et stort smil og stolt av å kunne formidle viktig kunnskap. Og jeg ble helt satt ut av en så dyp visdom som jeg som 43 åring ikke hadde fått tak i mens min 6 årige sønn forklarte det så enkelt!
Denne opplevelsen ga meg hele essensen av tilstedeværelse. Uten å være i nåtid er jeg ikke tilstede. Hvis jeg under middagsbordet fokuserer på alt jeg er nødt til å få gjort etter at barna er lagt så mister jeg den verdifulle tiden jeg kan ha her og nå med de rundt meg fremfor å sitte med hele meg godt plantet inn i fremtiden i ferd med å vente på at jeg blir ferdig med middag og legging. Er det rart man noen ganger blir sliten? For som Alexander sier – fremtiden er veldig langt unna og det er litt slitsomt å dra dit.
Så idag når jeg gikk en lang morgentur – i regnet – stoppet jeg opp og kjente regnet tromme mot hetten min og tenkte – hvorfor blir jeg irritert når det regner og helst vil at solen kommer og tenker på sommeren som akkurat har forlatt oss? I stedet for å nyte regnet når det er der og lytte til melodien den lager når regndråpene treffer noe og kjenne at jorden tar imot næringen regnet gir? Og hvorfor ønsker jeg ikke høsten velkommen med sine vakre farger fremfor å tenke på sommeren som ikke er? Det var deilig å få denne tanken – det ga meg tilstedeværelsen til å oppleve turen fra et helt annet sted og jeg gledet meg over regn, våte sko og vått hår!
For meg har tilstedeværelse vært essensielt for å komme i kontakt med meg selv og virkelig kjenne etter hvem jeg er og hva jeg vil. Og fortsatt sklir jeg – frem og tilbake – men jeg vet det og kan klare å dra meg inn i igjen til nåtid og skape ut ifra dette perspektivet fremfor å skape ut ifra det som har vært eller skal komme.
Kjenner du deg igjen? Kanskje Louise og jeg kan lære deg noen nyttige verktøy du kan ha glede av i hverdagen om du går tur, er på jobb eller lager middag. Les mer om kurset vårt her så kanskje du blir inspirert til å melde deg på:)