De siste 4 årene har jeg vært på oppdagelsesferd i meg selv og jeg er fortsatt på en reise som gir meg ny innsikt og større grad av tilstedeværelse – hver dag. I de to siste ukene har jeg både undret og gledet meg over at jeg i flere situasjoner har møtt mennesker som både er svært ulike meg, som har en annen oppvekst og som også har et helt annet ståsted hva gjelder religion og trosretning. Til tross for dette opplever jeg å bli møtt med respekt, jeg blir inspirert og ikke minst blir kjærligheten til livet en sentral ingrediens – ikke fasade og tillærte mønstre som med ett mister sin påståtte effekt.
Jeg blir glad når jeg ser at også andre undrer seg over denne bølgen av individuell spirituell meningsfullhet som inntar vår del av verden. Forrige helg kunne vi lese i DN om kirken og den stille revolusjon som åpner opp for alternative retninger og om presten Silje Trym Matiassen som våger å følge sin vei innenfor kirken. Igår åpnet jeg Aftenposten Kultur og leste kommentar av Kathrine Aspaas. Hurra – vi trenger denne undringen og vi trenger at flere tør å tenke utenfor boksen. Det gjør det så uendelig mye lettere for mange å kunne våge å møte sin egen spiritualitet – om det så er innenfor en eller flere religioner eller utenfor.
Knausgård omtaler filosofen Gershom Scholem i Min Kamp 6 og det han beskriver som religionens 3 faser: “den første inntreffer når verden selv er guddommelig og hvor det menneskelige og det guddommelige ikke er adskilt – allting er forbundet. Den andre fasen inntreffer når de store religionene stiger frem. De åpner den absolutte og veldige kløften mellom det guddommelige og det menneskelige. I religionens tredje fase oppstår mystikken hvor avgrunnen mellom det guddommelige og det menneskelige blir betraktet som et mysterium og hvor den indre erfaringen av det guddommelige er det som kan lukke denne avgrunnen.”
Og er det ikke det vi søker i livet – en egen guddommelig erfaring som tillater oss å oppdage essensen i vår væren her på jorda?
Da jeg for 5 år siden ved en tilfeldighet snublet inn døren til Astarte Inspiration, på folkemunne kalt Engleskolen, visste jeg ikke hva jeg gikk til men jeg håpet at dette møte kunne gi meg noen “svar”. Jeg følte meg “fersk” i den alternative verden og oppfattet spiritualitet som et religiøst begrep. Jeg hadde ikke noe forhold til hverken Engler eller Gud, og kunne absolutt ikke min bibelhistorie. Jeg er hverken døpt i kirken eller konfirmert og bryllupet måtte skje under åpen himmel – ikke i en lukket kirke. MEN jeg trodde på noe mer enn det vi kan se og mer enn det vi kan forklare.
Idag er jeg glad jeg turte. Jeg har oppdaget min spirituelle side og jeg har mitt guddommelige møte uten å være religiøs. Jeg kan fortsatt ikke min bibelhistorie men føler meg ikke lenger liten og usynlig i kirken. Og jeg lar meg inspirere av alle verdens religioner, mennesker rundt meg og ikke minst naturen.
For meg har denne veien vært riktig – for andre kan det være dette eller noe annet. Det er ikke så viktig. Det som er fint er at det skjer en bevisstgjøring hos flere som gir en trygghet for at alle kan ha sin unike vei til den sannheten som finnes inni oss selv. Ingen vet hva som er best for andre eller hvilken Gud eller religion som er best å følge. Det vet vi best selv. Men vi kan la oss bli inspirert til å ta fatt på veien.
Selv tror jeg at vi alle henger sammen og at vi alle er unike deler i et stort puslespill og hvor alle, absolutt alle, har sin unike plass som er viktig for helheten. Det gjør meg glad og det gjør meg sikker på at verden trenger både deg og meg og alle andre og at vi må åpne opp for å bli inspirert også av de som står på den andre siden av hva vi selv gjør. Først da vil vi kunne skape til felles beste for oss mennesker, jorda og universet.
