Igår hadde jeg en tvilende dag. En sånn dag hvor du lurer på om du i det hele tatt duger til noe og hvor du har på følelsen av å ikke fikse noen ting. En dag hvor du tviler på deg selv og din egen styrke. En dag hvor du egentlig bare vil legge deg under dynen og være der. En dag du mister ankerfestet.
Jeg startet dagen på hesteryggen og hadde egentlig stålsatt meg på at dette skulle bli en fin ridedag hvor hesten, lykkelig over å se meg etter 12 dagers fravær, og jeg skulle være i full kommunikasjonsflyt. Jeg som den gode sjefen og hesten som min trofaste følgesvenn. Den gang ei.
Hesten var forsåvidt glad for å se meg – helt til jeg satt på hesteryggen og skulle begynne å bestemme. Den ville trave og gå sammen med de andre i ringen – ikke gå dit jeg ville eller gjøre det jeg ønsket. Og jeg? Hva gjorde jeg? Jeg ble mer og mer usikker og tvilte sterkt på om jeg i det hele tatt burde ri. Og så kom frykten for at hesten ikke skulle like meg lenger og faktisk kaste meg av. Jeg ble mer og mer irritabel og bedre ble det ikke da min ridevenninde kunne fortelle at hun som rir samme hest på torsdager jobber så bra med samme hest. Hva er galt med meg? Hvorfor får jeg ikke dette til? Og hvorfor er alle andre i hele verden bedre enn meg?
Og tvilen min var kommet for å bli den dagen. Også i forhold til den spirituelle veien jeg har valgt å følge i forhold til jobb som lærer, kursholder og terapeut.
Da jeg drev Lillelam hadde jeg kontroll og god selvtillit – jeg kjente firmaet inn og ut, oppturer, nedturer, alle tall, markedsandeler, produktdetaljer, markedsføring, strategier – alt var i blodet og i kropp og sjel! Alle digget det vi gjorde og hva vi hadde klart å skape – “dere er så flinke”, “dere har gjort alt riktig”, “dere er så modige”. Og vi hadde suksess – salget gikk oppover og antall butikker økte. Så fantastisk deilig for mitt “lille” ego å bade i denne suksessen! Jeg følte meg sterk og flink – ja nesten best av alle!
Hvor er selvtilliten min nå? Når jeg endelig har funnet den veien jeg skal gå? Jeg føler meg liten og sårbar – og jeg tviler. Tviler på om jeg er god nok til å dele min erfaring om spiritualitet. Tviler på min egenskap til å lede en meditasjon. Tviler på om jeg er en god nok terapeut. Tviler på min tro på meg selv og min evne til å inspirere andre.
Hvorfor tviler jeg?
Idag er en ny dag og jeg tør å dvele ved tvilen. I tvilens kaos glemmer jeg lett meg selv og hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Jeg glemmer at jeg ikke gjør det jeg gjør for å tilfredstille andre men fordi det er riktig og viktig for meg, og at gjennom den gleden dette gir kan skape noe som andre kan ha nytte av. Jeg glemmer at jeg ikke trenger bekreftelse fra andre på at det jeg gjør er bra så lenge det er riktig for meg. Jeg glemmer å lytte til hva hjertet forteller meg og ha tillitt til at det er sant.
Livet er en evig flyt hvor jeg hele tiden er i endring. Det er greit å tvile – det er en naturlig del av det å være i utvikling. Bak tvilen ligger det en sannhet som fører meg videre på min vei – eller en ny. Og så lenge det er tvil er det håp ifølge Lars Lillo Stenberg.
Så idag ønsker jeg tvilen velkommen! Jeg lar den være en følgesvenn på veien til min egen sannhet. I alle fall for en liten stund….
Visdommens begynnelse er tvil. Tvilen stiller spørsmål. Når vi leter etter svaret kommer vi nærmere sannheten. Pierre Abelard – fransk filosof og teolog 1079-1142