Jeg har alltid elsket advent og jul. Jeg elsker følelsen som sprer seg i meg når jeg fra loftet henter ned julestjerne, adventsstake og et titalls bøker med tema jul. Da henter jeg også frem barndommens minner med lukter, følelser og opplevelser. Julen har for meg alltid vært eventyrlig magisk og fylt med håp, glede og mye familie.
Julen er fortsatt magisk – til tross for at jeg er 43 og “godt voksen”. Men den er også i større grad blitt en tid for refleksjon rundt de kontrastene julen også rommer. Adventstiden er for mange fylt med glede og forventning men det er også en tid for sorg og lengsel. For noen er felleskapet og familie viktig – for andre er ensomheten det som råder. Kontrasten mellom død og fødsel kan for noen bli brutale men for andre blir likheten tydeligere – i død ligger også kimen til en ny begynnelse og starten på noe nytt.
I år er det blitt tydelig for meg at julen også er en fin tid å gå i møte med meg selv. Julen gir rom for å dvele i tilstedeværelsen og gi slipp på fortidens skuffelser og anger. I julen kan jeg våge å gi meg hen til nåtid og tilgi både meg selv og andre for det som har vært.
Dette diktet står i en vakker bok jeg fikk til jul ifjor (NÅ av Michael de Vibe & Ragnar Karem) og beskriver så fint viktigheten av tilgivelse:
Tilgivelse
Å tilgi er ikke å glemme Å tilgi er egentlig å huske, at ingen er perfekt, At vi alle snubler, når vi så gjerne ville stå oppreist. At hver av oss sier ting vi skulle ønske vi ikke hadde sagt. At vi alle kan glemme at kjærlighet er viktigere enn å ha rett.
At vi er så mye mer enn våre feil. At vi ofte er vennlige og omsorgfulle. At å akseptere en annens feil, kan hjelpe oss å akseptere våre egne. Å tilgi er å huske, at sjansen er ganske høy for at vi snart trenger å bli tilgitt selv.
At livet noen ganger gir oss mer enn vi makter å håndtere. Å tilgi er å huske, at vi har plass i vårt hjerte til å begynne på nytt, på nytt Og på nytt Og på nytt.
Ukjent forfatter
Jeg ønsker deg en fredfylt og rolig jul med rom for refleksjon og vekst.